#ettproblemmindre

Elderly Couple

For å sikre en bærekraftig velferdsutvikling i årene som kommer, må vi gjøre mer for å holde ss friske, funksjonsdyktige og selvstendige også når vi blir eldre. Vaksinasjon er blant de mest kostnadseffektive folkehelsetiltakene vi har. Likevel er vaksinasjonsdekningen blant personer over 65 år i Norge fortsatt lav, og det er betydelige forskjeller i tilgang, informasjon og organisering mellom kommuner. I tillegg tar det lang tid før nye vaksiner når ut til befolkningen.

Vi har mange problemer vi ikke kan forebygge eller vaksineres mot. Vi har ikke vaksine mot krig. Vi har ikke vaksine mot økte tollmurer eller økt sikkerhetspolitisk risiko. 

Det finnes imidlertid mye vi kan vaksineres mot. Som samfunn må vi derfor sørge for å forebygge det vi enkelt kan forebygge - slik at vi står mer robust i møte med samfunnets utfordringer og kriser. I disse tider hvor vi investerer i et militærforsvar, bør vi kanskje tenke bredere og samtidig investere i et sterkt helseforsvar?

Gjennom et nasjonalt voksenvaksinasjonsprogram kan Norge ta en ledende rolle i å forebygge sykdommer. Undersøkelser viser at dette kan spare Norge for over én milliard kroner i helseutgifter hvert år. Et ambisiøst voksenvaksinasjonsprogram er en investering i folkehelse som gir oss ett problem mindre.

I 2025 starter regjeringen innføringen av et voksenvaksinasjonsprogram for eldre og risikogrupper. Hvordan kan dette programmet rigges for å lykkes med de utfordringene vaksiner faktisk kan løse?

Hvorfor vaksinere voksne?

Vaksiner er et av de beste virkemidlene vi har i forebyggende helsearbeid. Vi går glipp av mye god helse ved å ikke ta den kunnskapen i bruk.

Et voksenvaksinasjonsprogram kan redusere helsekostnader, utjevne sosiale forskjeller og redusere sykdomsbyrden i samfunnet. Dette vil også avlaste en allerede presset helsetjeneste. Mange voksne er usikre på hvilke vaksiner som anbefales. Økt bevissthet og informasjon er avgjørende for å øke vaksinasjonsdekningen. 

For hver krone investert i et voksenvaksinasjonsprogram, får vi inntil 19 kroner tilbake. Influensa, pneumonokk-sykdom, RS-virusinfeksjon eller helvetesild kostet det norske helsevesenet 1,1 milliarder kroner i 2023 alene. Et voksenvaksinasjonsprogram kan redusere disse kostnadene betydelig og samtidig være med å utjevne sosial ulikhet i helse og redusere sykdomsbyrden til befolkningen i hele landet. Men da må programmet rigges slik at folk får de anbefalte vaksinene de trenger, at de vet hvor de skal ta vaksiner og når de skal tas. I dag er ikke programmet rigget for dette.

Prosessene for finansiering av vaksiner må forbedres

Systemet «Nye vaksiner» har i dag store utfordringer. Prosessen har stoppet opp grunnet fagmyndighetenes (DMP og FHIs) begrensede ressurser til å utføre det oppdraget de er gitt, det er ingen definerte tidslinjer og alle finansieringsbeslutninger tas av Helse- og omsorgsdepartementet gjennom statsbudsjettprosessene. Dette fører til meget lange prosesser og underprioritering av vaksiner.  Det er nå foreslått gjennom den nye prioriteringsmeldingen at vaksiner skal kunne gis på blå resept på samme måte som legemidler, og at beslutning skal kunne tas av DMP. Dette er positivt.

Med dagens praksis tar det mange år fra en vurdering av en vaksine starter, til den iverksettes i et program. Implementering via ordinære budsjettprosesser fører til uforutsigbarhet, underprioritering av vaksiner og forsinket tilgang. Det bør etableres faste rutiner for oppfølging av vurderinger og anbefalinger fra helsemyndighetene, samt mulighet for å iverksette vaksiner i program løpende gjennom året, utenfor ordinære budsjettprosesser.

Hovedutfordringer

  1. Uklart ansvar og manglende standardisering: Kommunene tilbyr voksenvaksinasjon svært ulikt, og det finnes ikke tydelige krav til hvordan det skal organiseres. Dette skaper geografisk og sosial ulikhet i tilgang og informasjon..
  2. Feil insentiver i dagens finansiering: Rammefinansieringen må beregnes ut i fra mål om dekningsgrad. Kommuner som lykkes med høy dekning, risikerer i dag økonomisk tap.
  3. Utydelige anbefalinger og treg innføring av nye vaksiner: Det er svakt samsvar mellom faglige anbefalinger og hva som faktisk tilbys, og myndighetene bruker lang tid, ofte mange år, før eventuell anbefaling blir gitt. Språkbruken fra helsemyndighetene, som «bør» og «anfefales». skaper forvirring blant både helsepersonell og befolkningen
  4. Manglende informasjon og lav etterspørsel: Mange eldre vet ikke hvilke vaksiner de bør ta, eller hvordan de får tak i dem. Det brukes få og lite koordinerte kommunikasjonskanaler.

Anbefalte tiltak

  1. Nasjonal standardisering og styring
    Etablere nasjonale krav og retningslinjer for organisering, informasjon og egenbetaling. Sikre at alle eldre får et likeverdig tilbud – uavhengig av bosted og kommuneøkonomi.
  2. Bedre finansieringssystemer og insentiver
    Innføre ordninger som belønner høy vaksinasjonsdekning, som bonusmodeller og takst for vaksinestatusgjennomgang hos fastlege. Vurdere blåresept for risikogrupper.
  3. Tydelig faglig styring og raskere beslutningsprosesser
    Etablere et nasjonalt beslutningsorgan for nye vaksiner, etter modell fra Beslutningsforum. Klargjøre hva som er anbefalt og hvorfor – og sørge for rask innfasing i programmet.
  4. Personlig, forståelig og bred informasjon
    Bruke SMS-varsling, eldresentre, apotek, frivillige organisasjoner og lokalpresse som aktive kanaler for å nå ut med klare budskap. Tillate flere organer å informere om anbefalte vaksiner. 

Et oppdatert program gir tillit

Når myndighetene etablerer et nytt program for vaksinasjon av voksne er det viktig med god informasjon og at befolkningen raskt får tillit til programmet og følger anbefalingene. Da må også programmet oppleves som relevant og oppdatert. Dessverre tar det i dag svært lang tid å få godkjent nye vaksiner og det byråkratiske systemet er komplisert. Etableringen av et voksenvaksinasjonsprogram bør også være anledningen for å effektivisere prosessene og sikre at de vaksinene som er helsemessig anbefalt raskt blir en del av programmet.